Nervepirrende biltur til Kaduna

Starten på oppholdet i Nord – Nigeria ble mer nervepirrende enn jeg ante da jeg stod midt oppi det da jeg var der i desember. Ephraim holdt dette skjult for meg mens det skjedde, men jeg fikk fortalt alt som skjedde etterpå. Jeg er takknemlig for alle som var med og bad for meg og for turen.

Jeg kom til hovedstaden Abuja 10.desember. Det ble jeg tatt godt imot av pastor Ephraim og en forretningekvinne, Grace. Hun hadde hjulpet til med visum til meg, og hun ønsket å hilse på meg. Hun skulle sitte på i bilen til Kaduna dagen etter. Det at Grace var med i bilen skulle få avgjørende betydning for sikkerheten min på turen.

Etter en natt på hotell i hovedstaden reiste vi av gårde til Kaduna. Turen startet fint med mange interessante ting å se både på og langs veien. Vi skulle kjøre 20 mil på en veistandard som innimellom ikke var så god. Bilen kjørte i 60 til 70 km/t. Da vi kom ca halvveis, så måtte Ephraim kjøre bilen inn til siden. Bilen var gått seg varm, stoppet, og ville ikke starte igjen. Da visste jeg ikke at vi stod på det stedet som trolig er den farligste plassen på den ruten. Ephraim holdt dette skjult for meg da.

Det viste seg at vi hadde stoppet midt i et område hvor de muslimske Falunigjeterne holder til. De står i frontlinjen for kidnaping og drap på kristne. Dette var en farlig situasjon for alle, og spesielt for meg som var hvit og utlending.  En burde ikke stå der mer enn i 10 – 15 minutter om en vil unngå å bli angrepet.

Ephraim fortalte meg etterpå at han var veldig redd for meg, men ikke for seg selv.

Da jeg spurte om hvorfor han ikke var redd for seg selv, så svarte han, «Dette er hverdagen for oss. Kanskje var dagen kommet for meg til å bli drept.»

Ephraim visste at han måtte få meg ut av dette området så fort som mulig og ringte en prestekollega, Douglas, som var til stor hjelp for ham i den vanskelige situasjonen. Ephraim fortalte senere at Douglas hjalp ham med å tenke klart.

Grace og Ephraim gikk ut av bilen og prøvde å stoppe forbipasserende biler for å be om skyss for meg og Grace til Kaduna. Ephraim fulgte hele tiden med på de forbipasserende på motorsykkel, om de tok opp telefonen sin. Det kunne nemlig bety at de varslet Fulanikidnapperne om oss. Jeg fikk ikke gå ut av bilen, og kom meg heller ikke ut fordi barnesikringen var på. For Ephraim var det viktig at ingen måtte se meg der. Hvis jeg hadde gått ut, ville jeg, som hvit utlending, vært veldig synlig og kunne blitt et ettertraktet offer for kidnapping.

Etter ca 15-20 minutter stoppet en bil for oss, og Ephraim sa at jeg skulle sette meg inn der sammen med Grace. Selv skulle han stå igjen for å ta seg av bilen. Ephraim var tryggheten min, og jeg ønsket ikke å dra fra ham, så dette ble litt traumatisk for meg. Men Ephraim sa at jeg måtte dra. Jeg og Grace ble raskt ført inn i baksetet av bilen som hadde stoppet for oss, og jeg ble plassert i midten. Hvorfor akkurat i midten fikk jeg forklart i etterkant. Der var nemlig det tryggeste stedet å sitte dersom det senere på reisen mot Kaduna, ble skyting mot bilen.

Det at Grace var med på turen, var Guds gode plan for reisen min. Ephraim kunne ikke ha sendt meg alene i en bil med ukjente mennesker. Det ville ha vært for stor risiko å ta.

Ephraim, som nå sto nå alene tilbake, måtte få startet bilen så fort som mulig. Han hadde stått der på overtid allerede, og dessuten måtte han komme seg hjem til Kaduna før det ble mørkt. Han fortalte meg etterpå at han bad en inderlig bønn til Gud om at bilen skulle starte. Og heldigvis så startet bilen ved første forsøk, og han kom seg av gårde. Men etter 1,5 mil stoppet bilen enda en gang, også nå midt i et muslimsk område. Ephraim ringte Douglas igjen, og fortalte han om situasjonen. Dette at de som er på reise, varsler venner om slike situasjoner, er viktig for egen sikkerhet, og er en rutine de har lagt seg til.

Etter en stund stoppet en bil med to menn som drev privat virksomhet som bilbergere. De hadde ikke noe tau, men var kreative og løsningsorienterte. Bilen deres hadde kraftig støtfanger. Den ene mannen satte seg i bagasjerommet i Ephraims bil, strekte føttene sine ut slik at bergingsbilen kunne dytte bilen til Ephraim med støtfangeren mot fotbladene hans. Slik kjørte de i ca 7,5 mil på dårlige veier til de endelig kom fram til bilverkstedet i Kaduna. På den måten kom Ephraim seg hjem før det var blitt mørkt. Kammeraten Douglas, hadde ringt opp Ephraim hvert 5.minutt helt siden første stedet bilen hadde stoppet for å høre hvordan det gikk. Det er både godt og nødvending å ha trofaste venner i slike situasjoner som dette.

Turen til Kaduna desember forteller noe om hvilke farer de kristne i Nord – Nigeria må forholde seg til hver dag. Det er viktig at vi ber for våre forfulgte kristne brødre og søstre og den situasjonen de befinner seg i. De lever hver dag forberedt på at den kan være den siste.

‍